Fra Cabo Verde til Tobago!

Hekkan pekkan! Vi føyk over på 17 dager, ikke verst for balja vår! Vi rakk ikke å skrive mer innen internettkafeen stengte, men her er i alle fall et reisebrev fra vår gjesteskribent Svein Olav, som dere kan kose dere med så lenge. Bilder osv kommer i morgen.


Langturseilas 2009 m/LEIKAREN
Cabo Verde – Tobago 14.januar – 31.februar

Gjesteskribent: Svein Olav Kristensen

Itte någen opplevelsesrike dager på Cabo Verde e`det kriblingar i sjøbeinå igjen.Til og med førstereisjentå Sissel, melde fra om at nå e hu klar for den store reisen over Atlanterhavet! Dette sjøl om det blåse ganske friskt også inne i den lune havnå her på havnå Mindelo. At overgangen fra å kryssa Høgsfjorden til å kryssa Atlanteren e` store seie hu at hu e klar over, men eg vett nå ikkje eg. Me bestemme i samen å setta ”time of departure” til formiddag neste dag – onsdag 14. januar.

Onsdag formiddag komme, og det blåse merr enn noen gang her i havnå. Andre båter som ligger her bestemme seg for å drøya ann, men itte ein rådslagning e me klar på at tiå nå e` her. Alternativet e`at me blir liggande i flere dager då værmeldingen e`møje vind den neste ugå.

Kl 1300 kaste me loss til fanfare fra de andre båtane . Det e`ein tradisjon at andre båter blåser i hornå når nogen i ”familien” drar.

Allerede itte 10 min. når me komme ut mellom øyene ”oppstår denne forventa ”tunneleffekten” som gjør at vinden øker kraftig og bølgende ditto.. Dette var me forberedt på så det tog me med stor ro. Kaptein og trapeskunstner Helge oppdager plutselig at me har glemt å feste vindroret skikkelig og tar et av sine apekattstunt ut på akterende for å få festet roret i kulingen og en bølgehøyde på 4m. Ikkje heilt itte oppsatt HMS (som me nøye har skolert oss i) men med to av mannskapet i kver sin sikkerhetsline gjekk det bra. De påfølgende timene gjekk unna i ein fei med høy fart i surfebølger någe me var klar over pga den nevnte ”tunneleffekten”

Litt bekymra blei me då me så ein aen seilbåt som krysset motsatt vei. Noe som absolutt ikkje e`å anbefala i disse vær og strøm forhold. Var det et varsko på at her e det ikkje så lurt å ta ut?? Eller hadde det skjedd någe med de??

Bare for å sei det med ein gang. De som fortsatt tvile på om ”Columbus sin passatvind” finnes, kan bare slutta å lura. Me fant ann me ein gang me kom klar av øyene på Cabo Verde,- og så det holdt!!

Itte at me til Kaptein Helges store forundring fekk motvind, ein times tid (någe som ikkje ska skje), men som kan forklaras med vindeffekten rundt øyene kom det ein sterk kuling fra nord – nordøst. Dette førte t`at båten virkelig følte seg som ein varmblodsutgave av ein seilbåt. Me som var mannskap blei til tider kastet både hit og dit mot vår vilje og GPS målte 12 knop mot normalt 5 knopsmarsjfart. Heldigvis hadde Turid med hjelp fra Sissel brukt julen til å sy ”fangseil” til liggeplassene slik at vi nattestid klarte å holde oss i køyå. Også bøker og annet løsøret var behendig sikret via Turid sitt geniale fangnett for åpne hyller.

Vind e`ein ting og faktisk ein forutsetning for å gjennomføra et seillas på ca 2200 nautiskemil og ca 3 uker i åpent hav me kun nok diesel til ca 5 dager i tanken. Til sammenligning e`dette å kryssa Høgsfjorden over 1000 ganger eller ca 15 ganger strekningen Stavanger – Shetland eller for å sei det kort: Ett av de lengste havstrekkestrekkeå du kan foreta på vår moder jord uten å treffa på land. Dette ska me gjørr uten et einaste kommunikasjonsmiddel med omverden utenom nødpeilesender, som me håbe ikkje å få bruk for, uten kjøleskap og ingen plass me kan få tak i heilt nødvendige ting me måtte få bruk for.

Men tebage t` overfarten og værforhold. Vind okay det må me ha, men bølger som kommer fra alle kanter og kor det e ligamøje skum i bølge dalen e som på bølgetoppene gjorde den første ugå t` ein skikkelige utfordring og skapte minner om då meg og Helge seilte rundt Lista med fjordabåten Vier på nittitalet. Det ente me at båten gjekk i oppløsning og me måtte søga nødhavn i nattens mulm og mørke.

At det nå i tillegg mot alle forestillingar heller ikkje var kommet varme nok t`at nattevaktå kunne kasta den forte varmedressen gjorde at humøret ikkje var på oppadgåande. Det frista merr å synga julasangen ”Når nettene blir lange og kulda setter inn for d var beksvart i ca 12 timer i døgnet. Men på tross av dette var stemningen god selv om enkelte begynte å lura på om dette var særlig lurt.

Sammenligningen mellom dette og opplevelsen av å stenga 4 personer inne i ei lidå campingvogn kor 20 mann blei bedt om å rista det de kunne i tre uker kontinuerlig begynte ittekvert å bli mer forståeligt

Trygghetsfølelsen om at denne båten bygget under et tre på Våland skulle klare brasene hjalp allikevel godt på. Når Helge skaper någe då gjørr han d`skikkelig. Det ska han pigedø ha!!

Testen på dette kom fort. Allerede etter 2 døgn på sjøen kom det på nattevaktå t Turid en broach eller på godt norsk ei jeklige bølga som gjekk over heile båten. Turid, som var forskriftsmessig festet med to seler til redningsvesten og satt til knes i vann i bekmørke, fikk seg et sjokk men taklet dette på Turids vis ved å øse styrebrønnen for vann med bøtta som også var festet i brønnen.

Et bilde verdig hadde det vært å fange Kapteinens ansiktsutrykk da han fikk 20 liter vann rett i fleisen der han lå og sov i salongen. Vannet kom inn en luftesprekk i takluka. At Sissel som lå tvers over han var sikker på at vannet kom nedenfra og at båten nå gikk ned ville gjort billedet fullkomment, særlig hvis det hadde blitt satt lyd til. Sissel, som nå hadde glemt hun var lettmatros og inntok en kommanderen kapteinsrolle hvor hun beordret kapteinen ut for å sjekke om Turid fortsatt var der, kan i ettertid sies å ikke var særlig gjennomtenkt, ettersom vannet da fosset inn før Kapteinen igjen tok føringen og lukket døren prompte.

Båten bestod testen mot denne ”30 års bølgen” uten tvil,. Inne var det nå allikevel kaotisk etter at båten han krenget om lag 60 grader og vannet som kom inn hadde blandet seg med vår utmerkede frokostblanding, som vi hadde laget rikelig av, og det løsøret som fantes i salongen.

Ka ska me sei?? Mannskapet tok opplevelsen med fatning om enn litt rystet. Någe e det alligavel å lera i alle situasjoner og trøsten var at dette tross alt var ein 30 årsbølge, og de komme sjeldent!!? Trodde me då!

Troen omkring dette ble redusert kraftig da undertegnede allerede to døgn seinere opplevde en ny ”30 års bølge” på sin vakt i styrebrønnen. Denne gang kom den aktenfra og jeg hadde plutselig vann til brystet. Heldigvis var også denne gang HMS på plass med to sikkerhetsliner. At vesten i tillegg blåste seg opp og fungerete som en airbag i tillegg da den andre bølgen slo inn gjorde at jeg fortsatt befant meg i styrebrønnen uten særlig slagskader. Det var bare til å ta fatt i bøtta og få vannet ut i en fart. Litt kaos inne var det da de ikke fikk kontakt med meg med engang. Dette fordi eg for det fyssta hadde fodle øyrene med vann, hadde fullt styr med å lensa og fordi de ikkje kunne lukka opp dørå for å unngå at vannet skulle fosse inn i salongen. Minuset var at både ipod, kamera og all faglitteratur gikk fløyten (sorry her rådmann) Læring kalles det

Også denne gangen klarte båten seg utmerket og mannskapet bygger videre på de erfaringer vi får. Noe usikkerhet kunne anes på grunn av dette var en bølge som kom inn aktenfra. I flere dager hadde vi vært mektig imponert over at noen fjell av bølger som kom imot oss bakfra som en vegg og til slutt smøg seg vakkert under båten. Var dette nå slutt??

 I ettertid viser GPS en bølgehøyder på 12 m og en maksfart på 13,2 knop i denne tiden. Statistisk skal bølgende ikke være slik her på denne årstiden, men kan forklares med at den lokal kulingen og det bølgesystemet skrudde seg opp pga restene etter et stormsenter flere hundre mil vekke.

Nei, selv om vi fortsatt i noen dager levde med kuling av varierende grad og bølger høye som fjell som igjen gjorde at alle fikk ”buksevann” på sin vakt har ikke disse episodene blitt opplevd like dramatisk. Nå er vi alle trygge på at så langt vi klarer å holde dører og skott igjen vil båten flyte og dersom vi fortsetter å bruke sikkerhetsliner vil bli værende om bord, - og det er en god følelse.

Kanskje kan det oppleves som en hard skole å bli plassert i styrebrønnen aleina på vakt ein beksvart natt med vind av kuling styrke og minnerike bølger med beskjed om for alldel ikke å lukke opp døra til salongen dersom brønnen fylles til vann, men sånn måtte det bli (selv om vi i en overgangsperiode hadde to på vakt) og til slutt var alle fortrolig med dette.


Då me itte ei uga fortsatt hadde sama veret kom det snigande et ønske om ein dag med vindstille, selv om det ikkje ville føra oss nærmere målet.

Å laga mat var me ittekvert blitt ganske gode te, selv om et kvert krisesenter ville blitt betenkte hvis de hadde sett de kvite kroppane som var krydra med båmerker på de mest utenkelige steder. På ein måde kunne de sammenlignas med å lage mat på planen t ein laste bil som kjørte det han kunne øve sanddynene på solastranden. Men den ska me ha det e ikkje adle som har blitt servert nybakt brød både titt og ofte ute på Atlantern i et slikt vær.

MEN den 7. dagen fant bølgende ut at de nå ville komma fra same kanten, vinden svekka seg t`liten kuling og sydenvarmen kom sigande også på nattestid.

Som ikkje det var nok begynte det plutselig å skrika fra bremsen t fiskasnellå som me nå hadde tatt i bruk. Full alarm og adle mann t pumpene, eg klarte å nå den fysst og var heldige å kunna dra inn ein Dorado eller gullmakrell på 4 kilo. Dette t kapteinens kommentarer i rein Bjørge Lillelien stil, Turid som fotograf og Sissel t å laga bakgrunnslydar. Då var det ekstra kjekt å leva!!

Teamånden og det gode samarbeidet vi hadde hatt t nå fekk seg alligavel ein harde prøve då det skulle avgjøres hvordan og hvor mye av den som skulle tilbredestil dagens middag.

Neste dag fortsatte det fina veret og enda flere skulle det bli. Midtveis feirte me behørig den åttende dagen 1095 mil var tilbakelagt presis kl 1830 med med champagne for å markere milepælen. Ettersom alkehol ellers er strengt forbudt smakte det fortreffelig i solnedgangen med 25 grader og frisk bris på fordekket.

Det sko visa seg at dette blei det veromslaget med hadde drømt om. De neste dagene kom vi inn i et stabilt vær- bølgesystem med sol fra klar himmel det meste av tiden og en temperatur til å bli glad i både dag og natt. Stilongsen kunne legges vekk!!!

Seilføring

Me har underveis forsøkt oss på ulik seilføring:
Bare fokk==> fæl rulling men ok fart i kuling
Sprid klyver + storseil med kryssing ==> stabil båt og veldig fart
Sprid fokke+ sprid klyver ==> ok fart men mye slåing i seilå
To spridde "sammensydde" fokkern-passat seilføring ==> stabil båt fin fart og glimrende i stabil passatvind. Fungerte også godt når vinden tok seg opp i stiv kuling. Vi brukte denne stort sett hele den siste uken.

Avslutning

Så etter over 2000 mil på åpent hav og 17 dager og netter uten å ha sett tegn til at det finnes andre mennesker på denne jord eller for den del noe som har vært i brøring av andre mennesker nærmer dette eventyret seg slutten.. Tobago kan skimtes i horisonten . For å omskrive Martin Luther King: I had a dream and that come true! For et eventyr det har vært!!!

Uten å ha mulighet til å kontakte andre, uten å kunne benytte oss av annet enn det me kjøpte inn på Las Palmas (og hjemme), uten kjøleskap eller andre helt nødvendige ting som  behøver strøm, har vi vært overlatt til oss selv til å takle de situasjoner som måtte oppstå, våre egne tanker og følelser og leve 24 timer i døgnet på 20 kvm.

Det har ikke vært lov å stemme noen ut eller bruke ett ekstrahjelpemiddel som er blitt så populært i disse reality tv serie tider vi lever i. Og best av alt: Det har heller ikke vært ønske om eller behov for det! 

Det har vært en uforglemmelig reise som jeg er glad for å hatt anledning til å oppleve.

Nå står Tobago og de andre karibiske øyer for tur i en månedstid. Det skal mye til at det blir en like minneverdig opplevelse, men jeg er villig til å prøve!

Nysgjerrighet kan være en nyttig drivkraft til så mangt!!

Takk for meg!!

Ps. Alle ville så gjerne hatt noe de skulle ha hatt med i dette brevet, men jeg har med hard hånd valgt å avvise dette. De meine så mye :-