Og så på en sen nattevakt midt ute i Middelhavet fikk plutselig Helge det poetiske over seg:
Klokka er 23.30 og vi har tilbakelagt to tredjedeler av seilasen mellom Mahon på Menorca og Alghero på Sardinia. En avstand på 190 nautiske mil.
Turid har lagt seg. Den som har frivakt sover i salongen. Vi gjør ca 5 knop. Det er fort nok. Trenger ikke mer. Kan godt gå litt seinere. Vil helst komme fram i dagslys. Slik beregningen er nå vil vi være framme i 9-tiden. Da er det lyst nok til at vi ser fiskeredskap når vi nærmer oss kysten. Brukene kan stå nokså tett når vi kommer inn på 100 meters dyp.
Vi har fulle seil. Vinden er et svakt mildt pust som kommer fra sør. En Sirocco-vind fra Afrika som varsomt dytter oss framover nesten uten å lage noe sjø i det hele tatt. Kommer fint inn fra styrbord og fyller alle seilene. Det er stjerneklart, og en halv måne som henger lavt på vesthimmelen får bølgetoppene bak oss til å skinne som sølv.
En svak risling fra sjøen, litt brumming fra autopilot-hydraulikken, svak knirk fra en blokk, litt surkling fra lensen i styrebrønnen. Bare gode lyder. Av og til litt mumling på vhf-en.
Lanternene er tent. Den hvite akterlanternen lyser opp toppen av rorbladet og rorkultbeslaget. Det eneste jeg ser av styrbord og babord lanterne er en liten refleks i wirevantene de er festet i. Ellers er instrumentbelysningen dimmet for ikke å ødelegge nattesynet.
Autopiloten viser at vi har en kurs på 78 grader. Kartplotteren viser streken for den satte kursen og en trekant som viser hvor vi er. Slepestreken viser at vi har holdt oss greit til kursen. Gir to knepp til babord for å korrigere. AIS-en viser et skip som kommer til å krysse bak oss. Det er langt borte men jeg ser lysene. Det kommer nordfra og i kikkerten ser jeg en rød lanterne som viser babord side.
Jeg hadde soloppgangsvakta i dag morges. Det er den fineste vakta, selv om jeg er B-menneske og trøtt som pokker på den tiden av døgnet. Men magien fra nattemørket, til når solskiva så vidt bryter horisonten, ja den er nesten religiøs.
Turid tok vakta etter. Delfiner! ropte hun. Jeg bare mumlet og sovnet. Har sett delfiner hundrevis av morgener, men Turid blir aldri lei. Alltid like barnslig begeistret for disse kloke dyrene som kommer pilende rundt baugen av båten for å hilse på. Turid pleier ligge framme ved baugspydet og dunke i skutesiden. Da kommer de pilende, legger seg litt over på siden og ser opp på deg. Sikk, sakk, frem og tilbake, litt hopping og så er de leie og forsvinner.
Når vi har hentet inn søvnen og begge er våkne i halv tolvtiden, spiser vi lunsj på dekk. Tyske pølser kjøpt på Lidl, surkål, sterk sennep og grovt brød.
Det blir så varmt at vi kan gå nakne. Vi seiler gjennom et område som er tett med bitte små «Velella velella». Prøver å fange noen med bøtta. Det er ikke så lett når båten er i bevegelse og manetene seiler avgårde som små ballonger på vannet. Bare et par centimeter store, lyseblå, drevet av vinden. Kan gi smertefulle og farlige stikk om du er uheldig og kommer borti tentaklene. Vi mister bøtta. Den forsvinner bak oss og synker. Fin svart plastbøtte. Jeg hadde spleiset tauhåndtak til den og festet en god tamp til den. Akkurat lang nok til å kaste over rekka og hente opp sjøvann. Pokker og.
Turid lager vaktliste. 3 timer på, 3 av. Jeg slenger meg nedpå i halv åtte tiden om kvelden for å hente inn søvn. «En Svale!» roper Turid. Den kommer ingensteds fra, flyr inn i salongen et par ganger men setter seg til på døra, 40 cm fra nesa til Turid, som sitter stiv og ikke tør lee på en finger. Den sitter der ca 20 minutter, og de kikker på hverandre, men den tenker sikkert at dama er død. Plutselig kommer partneren fykende forbi, og den kvitrer vilt og flyr etter. De flyr rundt og rundt båten, nummer en flyr flere ganger inn i cockpiten for å vise det geniale skjulestedet, men nummer to våger ikke, flagrer bare rundt utenfor inngangen og våger seg ikke inn. Til slutt gir nummer en opp. De flyr rundt og leter etter et passende sted ute, til de parkerer opp i tredje masteringen. Der hviler de seg noen timer i nattemørket. Haikere.
Vi har hatt haikere før. Småfugler. Utenfor Afrika, mellom Kanariøyene og Cape Verde i nokså grov sjø forsøkte en utslitt and å lande i riggen. Men hver gang den nesten greide det, ble den dunket vekk av masten. Vi ropte «Nei! Land på dekk heller!» Den prøvde mange ganger, men til slutt gav den opp. Og så hadde vi haik, eller invasjon heter det vel, av en million snutebiller utenfor Portugal. En svart sky av små harde biller som landet overalt på båten og klorte seg fast. Vi stod under «sprayhooden» i styrbrønnen for å slippe å få dem på oss. Alt var dekket. Tauverk, dekk og ruff. Vi prøvde å koste dem vekk, men de satt fast og gikk vi på dekk knuste vi dem flate og laget et fryktelig svineri. Men så plutselig letta hele svermen etter en times tid og forsvant videre utover havet.
Nå skal jeg lese litt i «Den svarte vikingen» før jeg vekker Turid. Hun skulle egentlig ha gått på nå, kl. 00.30 men siden jeg ikke er trøtt og hører at hun sover så skikkelig, gir jeg henne en time til.
PS: Dagslyset kommer før vi når fiskefeltene. Vinden forsvinner i det vi kommer i le av land. Vi starter motoren, runder den store moloen og går sakte inn mot havna ved gamlebyen i Alghero. På dekk finner vi en inntørket blekksprut på ca 20 cm. En haiker som ikke overlevde turen.
I båten ved siden av dukker det opp en litt rufsete ire. «Morning». De er en gjeng gamle kompiser , alle over 70 som seiler sammen. De har kjøpt båten i Hellas og er på vei hjem til Irland. Uten hastverk. Vi inviterer på ankerdram til frokost. En liten Linjeakevitt og kaffe. «Skål». Vi ser på kart og utveksler erfaringer. Havner, sikre ankringer, usikre steder. Det noteres i pilotbøkene. Tibern? kan man seile opp i Tibern mot Roma? God marina for å forlate båten ved hjemreise. Interessant. Vi noterer. Politi og toller «Guardia di Finanza» kommer ombord.
Vi har tatt ned det spanske gjesteflagget og heist det gule karanteneflagget.
De er hyggelige. Dokumenter for skip og mannskap. Skjemaer utfylles. Blåpapir. Stempler.
«How long can we stay in Italian waters?» 18 måneder fra siste sjøsetting i Spania. Da må dere ut av EU område. Norge er ikke medlem. Ta en tur til Tunisia, få et stempel i passet og kom tilbake så får dere nye 18 måneder. Byråkrati og pragmatisme, hånd i hånd. Nydelig. «Grazie» Håndtrykk. «Arrivederci». Det gule karanteneflagget fires og det Italienske gjesteflagget heises. På styrbord side. Høyere enn det norske nasjonalflagg som vaier fra hekken. Høflighet og respekt.
Velkommen til Italia.